camino-08

vi hadde å gjøre med et ungt politisk håp da Snorre Valen (24) seilte opp som Sør-Trøndelag SV's førstekandidat til Stortingsvalget neste år. Jeg visste han var en hardtarbeidende kar med stort politisk talent, men jeg visste ikke at han også hadde en blindsone som gjør ham uskikket til å ivareta noen av mine hovedinteresser.

Følgende sier han i et kjapt intervju i Adressa i dag på spørsmålet om hvilke aviser han leser: "Jeg leser Klassekampen (bortsett fra lørdager, for da fylles avisa med dikt, samtidskunst og bokanmeldelser for helt spesielt interesserte),..."

Det er mulig det er et signal om at vi aldri rekker å lese alt og må prioritere hva vi skummer gjennom i avisa. Det er mulig dette er et rituelt spark, nedover til ensporede finkulturelle og oppover til de folka han liker å omgås. Det er mulig det er en retorisk flørt med majoriteten av avislesere som nok også blar fort forbi slike tekster. Og kanskje er det en intern spøk som bare kompisene hans skjønner. Men hvorfor trekke fram akkurat dette temaet i et kort avisintervju? For kanskje betyr det også at han ikke har peiling på betydningen og nødvendigheten av kunst som en samfunnsdimensjon. At han ikke skjønner det moralske alvor og den streben mot estetisk perfeksjon som ligger i kunsteriske uttrykk. At han ikke skjønner at et samfunn må ha unge folk som også tar sjansen på å utdanne seg og jobbe på det kunstneriske feltet og ikke utelukkende studere statsvitenskap, sosiologi og fag på BI.

Men han er selv ung, og han skal ha lov til å vise at han fortsatt skjønner lite, men det er vel ennå for tidlig å gi sin stemme til en slik politisk kandidat?

finn

ps. hvor er det blitt av Vibeke? Bloggen hennes er borte, og vi har ikke hørt fra henne på lenge.

er et tema jeg har prøvd å observere et par års tid. Deler av året når det kan være ganske uframkommelig til fots i min del av verden, og når jeg trenger mer variert trening enn gamping med Lea i lysløypa, er jeg på treningsstudio. I høst har dette blitt mer enn tidligere, og jeg har hatt god tid til mine observasjoner av det jeg vil kalle garderobesamtaler. Og her snakker vi om herregarderober, og til dels godt voksne herrer i alderen 40-50+.

Det er ikke alle som snakker i en slik garderobe, men når to eller flere er på hils med hverandre, utspiller det seg enkle samtaler. Det er i hovedsak tre temaer det dreier seg om på disse kanter:
a. Rosenborg Ballklubb
b. hvordan går det med treninga?
c. damer

a. her er det mest snakk om hva den som har ordet ville ha gjort, og hva spillere, trenere og ledere ikke gjør. Her er det skråsikre vurderinger og lite rom for nyanser.
b. de fleste har en eller annen plage som gjør at de ikke kan trene for fullt. Dette detaljeres inngående og med stort alvor.
c. det luftes misnøye med koner, samboere og damer generelt i en munter form som signaliserer at en ikke skal ta dette for bokstavelig. Ikke uvanlig utsagn: Kor går man hen for å få skifta ut dama?

For en utenforstående kan dette virke både usaklig og umodent. Kanskje kan det være det også, men, og her er vi ved poenget: dette er ikke vanlige samtaler. Dette er rituelle handlinger som først og fremst har som funksjon å holde i gang en ordveksling om et tema som mange opplever er universelt (eller lokalt), og alle kan ha en mening om. Det er altså det vi på fagspråket kaller en fatisk kommunikasjon: for å etablere og opprettholde sosiale relasjoner mellom folk.

Jeg er meget nysgjerrig på om det utspiller seg liknende rituelle samtaler i damegarderober, eller generelt der damer samles. Dette er arenaer jeg av ulike, forståelige grunner er utelukket fra, men gjerne vil vite mer om.

finn

Forsinkelser og venting er en del av sjangeren reise. Da er hovedprosjektet å fordrive tiden. Jeg fordrev tiden ved å se og høre på folk – folk som har det til felles at de reiser til noe så lite eksotisk som Gran Canaria i november. Disse menneskene har så mange like kjennetegn at de kan kategoriseres som en egen art eller rase. De aller fleste ser ut til å være mellom 55 og 70. Jeg hører at de kommer fra det trønderske distriktsnorge. Breie talemål der palataliteten til og med realiseres i endestavinger er i overtall. Fleecejakker fra Wistex og flanellsskjorter eller stripete og flerfargete t-skjorter fra Dressmann og tilbudsjoggesko fra Domus forteller meg at jeg har rett.

I disse lett oppglødde forventningstimene av reisa er det naturlig og logisk at baren og restauranten er tilholdsstedet. Alle går forbi rekesmørbrødene, bagettene, risottoene og croissantene ved matdisken. De stromler målbevisst mot de største baconpølsene og pælmer på tjukke lag av ketchup, hot remulade og dressing. Til drikke bestiller de ”jæger og øl” – en miks som folk i Jägermeisterens hjemland ville få spyfornemmelser av. De rekker å gå mange runder med kombinasjonen stort og lite glass i løpet av ventetimene. Denne arten av menneskeslekta røyker og snuser langt mer enn gjennomsnittsbefolkningen, og de er bekvemme med det. Jeg tror også latterfrekvensen og latterens desibelnivå er høyere enn i gjennomsnittsbefolkningen. Ingen av dem står i sikkerhetskontrollen og fomler med bærbare pc-er. Jeg tror de tenker sitt når de ser sære folk gjør slikt. På taxfree-en er disse folka effektive og målbevisste av den enkle grunn at de for lengst har bestemt hva de skal drikke under oppholdet, og de har bestemt hvor mye brennevin de skal overstige kvoten med på hjemturen. De kjøper kun brennevin, snus og sigaretter, ikke eau de toilette.

De snakker om kjente steder på Gran Canaria som om det var lokale stedsnavn i dalene i Sør-Trøndelag. Æ bruke å ta mæ en tur te playan fer å hannjel(Playan her er Playa del Inglés). Æ hi buddj på Amfi’n i fleir år nu (Amfi del Mar). De snakker altså om canariske stedsnavn i trøndersk lydinnpakning med den største selvfølgelighet, noe som gir inntrykk av en sterk tilhørighet til stedet. Alle gir en stormende applaus når flyet lander i Las Palmas. Innerst inne syns jeg dette er litt flaut….

Vi sender med et bilde av stedet vi bor på.

hm

når Google legger ut sitt LIFE-project med bilder fra USA-tidsskrifter og andre kilder som går mer rundt 200 år tilbake i tid. Her er mye interessant materiale fra hverdagsliv, kulturliv, historie og politikk, og så langt jeg har testet er det mulig å laste ned bilder fra dette arkivet. Heretter vil julebrev aldri bli det samme.

Jeg må innrømme det: Jeg hater skjærer. Det er jo ikke helt bra, men hatet er knyttet til denne bestemte arten og jeg skjæra (eller skjora som de sier på disse trakter) til det meste som finnes av negative egenskaper. Skjæra er både frekk og grisk, og den eier ikke respekt for andres eiendom. Noen ville kanskje si at skjæra er både oppfinnsom og smart, men jeg kaller det slu og utspekulert. Det verste er hvordan den behandler skapninger som er mindre enn den selv. Skjæra har forresten ikke særlig respekt for skapninger som er større enn seg heller. Jeg husker bare hvor slem den har vært mot katter og hunder her i huset.

Store deler av året forsøker jeg å ignorere skjæra når jeg ser den svarte og hvite fjærkledde skapningen. Men når det nærmer seg høsten tar jeg å mumle små besvergelser med sammenbitte tenner ”du skulle bare våge… din …”. Jeg pønsker på hvorfor skjærer i det hele tatt må finnes, og om det kanskje kunne la seg gjøre å utslette dem fra jordas overflate (og fra luftrommet over).

Ett er i hvert fall sikkert: skjærer er ikke velkomne her i nabolaget, og de er helt spesielt ikke i våre trær der vi henger opp fuglematen vår. Hvis skjæra leste dette (hva vet jeg om hva skjærer leser), ville den kanskje innvende at når vi henger opp fuglemat, så må jo den også få lov til å spise av maten. Skjærer er jo tross alt også fugler, ville den kunne si (i den grad den kan uttrykke seg så presist, men folk sier jo at de er så smarte). Hadde det enda vært slik at den kunne forsynt seg med sin andel av maten, men nei da. Den skriker høyt og skjærende (ja nettopp skjærende) og kaster seg over maten. Småfuglene skvetter til alle kanter, og våger seg ikke tilbake før inntrenger har forlatt åstedet.
Odd Børretzen har som kjent et anstrengt forhold til måker. Kanskje skulle jeg skrive til ham å spørre om han kunne lage en egen tekst for skjærehatere.